Jeg føler meg som luft. Virkelig. Det er liksom, når du har kjent en person lenge, å du føler deg såå glad, og du tenker; å, så heldig jeg er som kjenner denne personen! Men, så viser det seg etter mange mnd at det ikke var så gøy, for når du har blitt ordentlig glad i personen, dere har det supert.. Så blir han eller henne, kjent med nye folk, så tenker du; Så koselig! Men det er heller ikke så koselig lenger, ikke når du føler deg som luft rett og slett. Vel, jeg hater det, men sånn er jo livet, er det ikke? I hvert fall, jeg hater det tvert igjennom! Jeg liker det ikke.. Det er en virkelig vond følelse. Og følelsen får jeg liksom ikke ristet av meg.
Noen som har følt det sånn?
- Marthe
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar